Første nyttårsdag var det klart for Mush Synnfjell, sesongstarten som kom tidlig i år. Tross rekordlite trening bestemte vi oss for å dra i siste liten, for å ta løpet som en treningstur og første gjennomkjøring, samt arena for nye erfaringer. Til Torpa hadde vi med oss kun åtte hunder, fordi under gjeldene treningsforhold som det har vært i desember, har vi rett og slett ikke klart og få flere klare til denne helga. Romjula, som vanligvis er da vi legger inn flere distanseturer og gjennomkjøringer, bød i år på underkjølt regn, is og umulige treningsforhold. Heldigvis kom det litt snø lille nyttårsaften, slik at vi fikk oss en liten luftetur før avreise. På kjørermøtet blir det opplyst at distansene er litt lengre enn først angitt, ikke 60km-90km-60km, men 80km-100km-75km. Det er langt, lengre enn noen av treningsturene vi har hatt. Her skal det kjøres sakte. Fellesstarten går greit, og vi kommer oss avgårde ca. midt i feltet. Etter at de aller fleste spannene er passert, legger vi oss bak Didrik (Sand) som kjører i et rolig og jevnt tempo. Opp Mannstadlia, ned Dokkfløyveien. Rundt Synnfjell er det litt vind og føyke, og vi tar igjen et spann som ikke har sett stikkene og lurer på veien videre. Jeg står og bremser hele veien og nyter turen til første sjekkpunkt Halden. Vi har brukt lengst tid av alle, men det gjør ikke noe. For alle bikkjene spiser bra, og er ivrige når vi skal ut på neste etappe. På Halden hviler vi i 4 og en halv time. Vi kjører deretter opp mot Synnfjell, svinger ned igjen, og over mot Dokkfløy igjen. På vei opp fra demningen tar to spann meg igjen, og vi kjører sammen oppover Dokkfløyveien. I bakkene før Oppsjøkrysset kjører jeg i fra. Ved Tronhus tar jeg igjen to nye spann, men jeg holder meg bak. Til nå har bikkjene holdt en god flyt og jeg har brukt skutermatta godt, men på retur mot Spåtind begynner de å merke kilometerne. Knut begynner å henge i nakkelinen, og beveger seg nokså stivt. Derfor står han igjen da vi passerer droppunktet 2 mil før andre sjekkpunkt. Ned igjen til Dokkfløy går det treigt. Den siste kneika opp til demningen er det såvidt det går fremover, men jeg lover bikkjene snart mat og hvile, så de fortsetter til vi kommer til Fløyterdammen. Det blir et gledelig gjensyn med halmbunten, her skal vi hvile. Lenge. Jeg sover et par timer i halmen med bikkjene. Planen var å ligge her en god stund, men etter ca. fire timer begynner bikkjene å nysgjerrig følge med på alt jeg gjør, og de er oppe og står når andre spann drar ut. Jeg forbereder derfor en vanning til bikkjene, og begynner å sokke på. Etter 5 og en halv time drar vi ut fra sjekkpunkt, som nest siste spann. Oppover Dokkfløyveien, for tredje gang. Forbi Holsbru og oppover bakkene til Oppsjøkrysset. Så ringer pappa. Han forteller at spannene foran har brukt lang tid over fjellet, det er tunge forhold, bikkjene begynner å bli slitne, og at det tross alt kommer et løp neste helg også. Han råder meg til å kjøre rett til Spåtind og målgang ved Oppsjøkrysset, i stedet for å kjøre runden rundt Synnfjell, ned i Dokkfløy igjen, og til mål. Så det gjør vi. For første gang i et seniorløp (utenom GM) får bikkjene og jeg oppleve "målgang". Det gjør ingen ting at det i resultatene sto at vi brøt, og det gjør ikke noe for min del at vi tok en 5 mil kortere snarvei til mål. Det gjør heller ingen ting at vi ikke fikk kjøre ned i Dokkfløy enda en gang, der vi likevel trener hver dag på høsten. For det som derimot betyr noe, er at bikkjene var glade og fornøyde etter "målgang". De logret, rullet seg i snøen, og hoppet gledelig inn i hundekassen igjen. Om ikke lenge er det jo tross alt et nytt treningsløp og nye turopplevelser som venter. Siste etappe mot Lenningen, med Fivling og Urmann i led. Teknisk pause (TP).. De unge lovende, Tyge & Guffen. Snart Oppsjøkrysset.
0 Comments
Leave a Reply. |
NewsNyheter fra Solbakken Huskies Archives
August 2018
Categories |