2014: Sommerens store begivenhet ble "Norge på tvers". Jeg og hunden Troiken startet i Femundsmarka den 7. juli, og 53 dager senere endte vi opp på Vestkapp på Stad. Ruta gikk blant annet gjennom Rondane, Dovrefjell og Tafjordfjella, samt innom tettsteder som Alvdal, Bjorli og Geiranger. Distansen ble nesten 630 km, og det er den desidert lengste turen jeg har gjennomført alene sammen med en hund. Kryssingen av Sør-Norge gav oss begge mange opplevelser, men også en del utfordringer. Nummer én var ekstremvarmen i sommer. På snaufjellet var det lite av både skygge og bekker, og det ble veldig krevende å bevege seg i solsteiken. Slitsom for meg, men enda verre for Troiken med svart og tjukk pels. Andre utfordringer underveis var mer overkommelige, til og med da vi kjempet oss igjennom tettvokst krongleskog på gjengrodde stier i vest. Underveis møtte vi på både folk og dyr. Men strekningen mellom Femunden og Alvdal var meget folketomt og øde med tanke på andre turgåere. Kanskje var det fordi det var midt i hetebølgen. Hvem andre går på tur i varmen med unntak fra de som må? Men da vi kom til Rondane var det folk i fjellet igjen, spesielt rundt turistforeningshyttene. Videre var det egentlig få dager der jeg ikke traff på andre. Det ble kortere mellom tettstedene, og det ble en del bilveg etter hvert. Av dyr så vi både reinsdyr og moskus, samt mange fugler og rovfugler. Men det vi passerte mest var sau, noe Troiken syntes var veldig spennende. Naturen vi gikk igjennom var flott og innbydende. Siden vi hadde knallvær store deler av turen fikk vi med oss det meste. Spesielt artig er det å bevege seg gradvis fra den ene siden av Norge til den andre, fra rolige og lave fjell på Østlandet til dype fjorder og kvasse tinder på Vestlandet. Den 29. august kom vi i mål på Stad, i fantastisk vær med sol og nesten ingen vind. Da var altså drømmen gjort, og det aller meste hadde gått veldig bra. Tidsplanen jeg hadde laget før turen stemte på dagen, og jeg hadde mer enn nok mat med meg. Sekken jeg bar veide mellom 20 og 25 kilo, og det jeg kanskje så mest fram til på slutten av turen var å få slippe å bære den dag etter dag videre. Troiken bar kløv med det meste av sin egen mat, ca. 7-8 kilo på det tyngste. Mange lurer sikkert på om jeg syntes det var ensomt å være så lenge på tur alene. Det var på en måte begge deler, men siden jeg hadde med Troiken følte jeg meg sjelden alene. Han var et godt selskap selv om han ikke sa så mye. Men selv for en person som trives i eget selskap var det noen øyeblikk der jeg skulle ønske at jeg hadde noen å snakke med, som for eksempel på bursdagen. Likevel var det en veldig lærerik tur, både i forkant, underveis og i etterkant. Tror nok en lignende tur vil komme engang, da jeg igjen lengter tilbake til lange dager, telt og mat på primus...