En trøtt skoleuke etter Mush Synnfjell var det klart for årets løp nr 2, Gausdal maraton 300. Valget i høst falt på den lengste distansen, da både hundene og jeg trenger erfaringer med hva som skjer mentalt etter 200 km ut i et løp. Selve avgjørelsen om det var denne distansen som skulle kjøres eller om det skulle byttes til en av de kortere, ble ikke tatt før dagen før løpsstart. Det er jo et relativt ambisiøst løp å delta i så tidlig i sesongen, med ingen etterforsyninger kom sleden tilslutt på ca 70 kg, der 30 av dem besto av hundefôr. Også kommer jo jeg i tillegg. Spannet besto av de åtte som deltok i Mush; Urmann, Fivling, Femur, Laktat, Tyge, Knut, Guffen og Alvi. I tillegg var Jalmar og Myril med. Jalmar skulle egentlig være med i Mush, men måtte stå over av diverse årsaker. Myril har mye mindre trening enn de andre, men løper lett og fint og kan gå som leder, så hun ble med som spannhund. Fellesstarten fredag kveld går fint også denne gangen, og vi kommer oss avgårde relativt tidlig. Jeg prøver samme taktikk som i Mush, og ligger bak et spann som holder et lavere tempo enn det mine vil gå. Mange spann passerer. Jeg holder på å sovne flere ganger mellom Lenningen og Etnstølen, og sliter veldig med å holde øynene åpne. Like før Svarthamar passerer jeg spannet jeg har kjørt bak siden start. Så ser jeg flere hodelyktlys og lys fra bål foran meg, og plutselig er vi på sjekkpunkt Etnstølen. Det blir litt over en time med søvn i sleden, tilsammen hviler vi litt over fire timer. Turen til Vinstrivatnet er fin i grålysningen. Jeg kommer nærmere og nærmere spannet foran. Oppover langs Jotunheimveien på kjente områder, over Buhøa, forbi Oskampen og ned til Nedre Heimdalsvatnet. Spannet foran er nå et par hundre meter foran. Vi kommer ned i fin furuskog, og kjører nedover på brøyta vei. Jeg passerer spannet foran, og kjører i fra. Vi kjører slalåm på en delvis åpen elv, opp en lang bakke, bortover en brøyta vei, tvers over Muvatnet og inn på andre sjekkpunkt Murudalen. 150 kilometer er nå tilbakelagt. Mens jeg gjennomfører det vanlige hundestellet kjenner jeg at det er blitt litt kaldere. Bare fingre i kontakt med fôrkokeren er ikke akkurat behagelig lenger, og det nettopp kokende vannet kommer under null grader i løpet av et par minutter. Jeg sjekker tempen på termometeret som henger på sleden. Den viser minus 34 grader. Det er tydelig at bikkjene synes det er kaldt, så jeg pakker så mye halm som mulig rundt dem og over dem. Jalmar ligger og skjelver, mens han ser på meg med nesten utsvulmede dådyrøyne. Jeg legger derfor parkasen min over ham, og etterhvert drar han hetta over hodet sitt selv. Etter fire timer i Murudalen kommer det siste spannet inn til sjekkpunktet, og vi forbereder oss så smått til å dra ut. Etter fem timer hvile er vi nest siste spann ut fra sjekkpunkt. Vi drar ut litt før åtte på kvelden. Opp en lang bakke fra Muruvatnet, ned til Skåbu sentrum. Langs fortauet på den mest trafikkerte veien i Skåbu møter jeg på én bil. Oppover bakkene til Nedre Heimdalsvatnet begynner jeg å merke underskuddet av søvn. Jeg ser mye rart som viser seg å bare være snø, kan nevne ting som lysrør, flyvinger og biler. Trøtt er jeg i alle fall. Oppover fra Heimdalsvatnet kommer vi nærmere og nærmere hodelykten foran, men vi kommer aldri helt opp. Det er ikke før i bakkene før Storhøliseter at vi kun er et par spannlengder bak. Men jeg har tatt med meg halm fra Murudalen, og bikkjene begynner å bli trøtte. Så i et fint skogholt et par kilometer etter Storhøliseter stopper vi. Planen er å hvile bikkjene litt, få i de litt vanning, få en halvtime i soveposen, for deretter dra ut etter ca en time slik at de ikke er blitt for kalde og stive. Jeg setter alarm på klokka og sovner. Da jeg våkner er det kommet et tynt lag med snø oppå alt, og jeg skjønner med en gang at jeg har sovet for lenge. Klokka er halv fem på morgningen, og det er over en time siden jeg skulle ha dratt videre. Hurtig pakker jeg sleden, soper opp halmen i en søppelsekk og fester den på sleden, og klargjør bikkjene. De virker ikke så veldig happy for å løpe nå, men vi drar avgårde likevel. Avsted etter 500 meter møter vi på flere bratte bakker. Bikkjene stopper og snur seg, og lurer på hvorfor sleden er blitt så tung. Etter litt dytting og lokking finner jeg ut at den mest effektive måten å få hundene varme på, er å selv løpe foran spannet opp alle bakkene. Så slik blir det. Med stødige Urmann som singel leder og Laktat hakk i hæl, durer vi inn i 200-løypa og over Megrundskampen. Vi tar igjen ett, to og tre 200-spann før Synstgardsætra. Spannet holder en bra flyt helt til like før Hornsjøsetra og 2 mil til mål, da begynner tempoet å dabbe litt. En del snackerester i sporet fra tidligere spann opptar oppmerksomheten til bikkjene, enkelte er mer opptatt av å støvsuge sporet for matrester enn å vise interesse for snackebiten jeg prøver å friste med. Over Ropptjønnet går det treeegt, men med en gang vi nærmer oss Astridbekken og mål legger det lokalkjente spannet inn en liten sluttspurt, og med alle ti hunder krysser vi mållinja etter 280 tilbakelagte kilometere og ett døgn, 13 timer og 30 minutter på sporet. /Helle Langs Jotunheimveien over Buhøa Murudalen er et kjølig sted i januar. Kaldt. Hvile på sporet ovenfor Storhøliseter, etter ca. 215 km. Film fra løpet: https://vimeo.com/151994699
0 Comments
Leave a Reply. |
NewsNyheter fra Solbakken Huskies Archives
August 2018
Categories |