Finnmarksløpet 500 km 2015 har vært et mål som jeg har sett fram til nå i to år. Derfor var skuffelsen ganske stor da jeg måtte avbryte løpet allerede på andre sjekkpunkt i Karasjok. Det har tatt litt tid å få historien ned på papiret, men her er den. Det hele startet da teamet ankom Alta tirsdag kveld (03.03.15). Under fôring onsdag morgen harker Pønki. Var det et host, eller var det bare noe hun satte i halsen? Jeg lytter, og det kommer flere host. Pønki er ei av tispene som er lånt fra Trond, ei meget erfaren, framoverretta og ivrig dame som fungerer godt i litt friskt vær, selvskreven i startåtteren. Fortvilelsen er stor, og hun isoleres fra de andre hundene. Det observeres ingen øvrige tegn på hoste hos de resterende hundene. De kløes på halsen og bankes på brystet, uten at de gjør uttrykk for grums i halsen. Likevel kan det virke som de er noe redusert. På ettermiddagen onsdag drar jeg ut på en treningstur, Pønki holder hundekassen. Det går treigt, og det er liksom ikke noe ekstra piff i gjengen. Underveis lusker tanker om avbrutt løp eller ingen start i hodet, jeg prøver å holde dem på avstand, delvis skremt av tanken på at det faktisk er realistisk. For å gjøre vondt verre vil verken Urmann, Fivling, Femur og Alvi vise til noen særlig appetitt før løpet. I ettertid kan man fundere på om dette skyldes at jeg var deppa, og at disse ærlige og hardtarbeidene pelsdottene bare var et speilbilde av meg selv... Torsdag formiddag kommer det veterinærer for å sjekke bikkjene. Alle åtte utenom Pønki blir godkjent og ansett som kapitable for løp. Dermed blir det full fres i leiren og vi må gire opp for å få registrert og levert depotsekkene før fristen. Det går akkurat før kjørermøtet og åpningsseremonien. Fredagen brukes på siste forberedelser, og på kvelden er det startbankett med utdeling av startnummer. Lørdag er det startdag. Dagen som vi har hatt i tankene de siste to årene og som har virket så langt borte, er plutselig her. Og jeg skal starte. Vi er på plass lenge før starten og det er smått med doer i nærheten, så ventetida blir lang. Omsider begynner sleden å bli ferdig pakket, og de roligste hundene tas ut og får på sele. Tilslutt er alle hundene ute, med sele og sokker på. Turen fra Alta til Jotka er stressende. Publikum over alt, skutere over alt, og hundespann over alt. Det er litt styrke i enkelte vindkast mens jeg kjører bak Anna som starta foran meg på Altaelva. Vi holder følge et stykke, til hun drar i fra oppover Detsikalia. På snaufjellet er det mye sidevind, og det skal en del krefter til for å holde sleden på sporet. I et lite parti med trær tar jeg igjen Anna, som har stoppet for å ta på dekken. Hun er lokalkjent og sier det kommer til å være mer vind lenger oppe, så jeg gjør det samme. Sikten videre er begrensa, og på Jotkavannet vil ikke den lånte lederen Tess lenger gå. Etter noen forsøk der hun bare vil snu med vinden, bytter jeg hun tilslutt ut med Laktat. Dette lederbytte bedrer framdriften og farten, men kontrollen minsker en del da Laktat er helt dauhørt for kommandoer. Vi svinger innom hver eneste skuter som står langs løypa, og vi følger alle andre spor enn det vi skal. På Jotka er det en rask stopp med sokkeskift og snacking. Videre til Jergul er det litt mindre vind, flere forbikjørende spann, alt for få snackepauser og rare skyer. Strekket fra Sousijavri til Jergul er mye lengre enn forventet. På Jergul er det hvile i fem timer. På vei mellom Jergul og Karasjok føles det endelig som vi er på tur. Vi kjører et langt strekk uten å se en annen hodelykt, og det er stjerneklart og kaldt. Det er utrolig fint i grålysningen, og jeg nyter hvert øyeblikk. Men gleden er kortvarig. Urmann begynner plutselig å trekke dårlig, og går litt rart. Urmann er superlederen som alltid gir alt, og jeg har aldri sett han med slakk bakline tidligere. Jeg stopper, går fram og klør han litt på ryggen, og returnerer til sleden. Etter et par meter detter han sammen. Han havner i sleden. Det er begynt å lysne, og flere spann passerer. De resterende milene av etappen virker mye lengre enn de er. På Karasjok blir det lengre hvile enn planlagt. Verken Urmann eller Fivling vil spise. Urmann virker helt nedkjørt, og skal ut her. Pappa råder meg til å bryte, men jeg nekter. Kompromisset blir å ta ut den andre lederen min, Fivling, som viser tendenser til at han også kan havne i sleden. Og han er svær. De resterende seks hundene og jeg drar videre, med Tanaelva forut. Men med de tre mest framoverretta lederne ute, og meg med ustabil psyke, kommer vi oss ikke en gang ut på den beryktede Tanaelva. Et par svinger nedover Karasjokka, og en hund skal drite. Stopp. Enda et par svinger videre nedover, og en ny hund skal knurre på hunden bak. Stopp. Sånn fortsetter det, og tilslutt kommer vi oss ikke videre. Vi snur, og avslutter løpet på Karasjok. Mens vi forsøkte oss videre mot Levajok, spyr både Urmann og Fivling. Det neste døgnet har Urmann veldig høy puls, og vil ikke ut av hundekassen. Han blir tett oppfulgt av veterinær. Tilbake i Alta er det ikke akkurat noen fryd å lufte hundene. Gunnar bykser ut av kassen når han skal luftes, for å spy. Gul, flytende, stinkende guffe. Og restmaterialet som kommer ut den andre enden har akkurat samme konsistens. Veien hjem blir ikke noe bedre. Hele spannet er igjennom det samme før ankomst Gausdal, og vi kan konstatere at den reduserte tilstanden før løpsstart hadde flere mulige årsaker.. Bollovatnet med Femur og Tess i led. Foto: Anki Ødegård
0 Comments
Andre helga i januar gikk det lokale løpet Gausdal maraton av stabelen. Løpet var i år preget av tunge forhold, det var mye snø og brøyting, og litt føyke. Vi stilte med to åttespann i 150km begrenset klasse, der Helle og Synne kjørte hvert sitt spann. Dette var det første løpet til Synne så vi var alle litt spente, og det ble ikke akkurat bedre av at Atle fant det bedre å tilbringe helga på idrettsgallaen på Hamar i jobbsammenheng, men det gikk. Helle kjørte inn til en 7. plass, der alle hundene fint kunne gått videre. Toåringene Knut og Tyge ble nok litt slitne på slutten, men trakk bra hele veien. For Synne gikk det derimot ikke helt etter planen. Hun kjørte bra på førsterunden, og alle hundene var klar for runde nr to. Dessverre kom spysyken på Synne etter en snau km på andrerunden, så hun besluttet å snu. Høsttreningen er for lengst kommet godt igang, og vi venter bare på snøen. Det var vel egentlig en litt feil påstand å komme med ettersom snøen kom igår, men sledeføret lar fortsatt vente på seg.. Per idag har vi 31 hunder i trening, derav fordelt på A-spann og B-spann. Finnmarksløpet 500 (VM) er hovedmål i år, der Helle skal delta, og det er det vi nå trener til. Og sånn går nå dagene: |
NewsNyheter fra Solbakken Huskies Archives
August 2018
Categories |